Kongsvinger Festning har aldri vært beleiret eller erobret. Likevel har
festningen vært av stor strategisk betydning for forsvaret av det sydlige Norge.
Av de få, lett framkommelige landforbindelser mellom Sverige og Norge i eldre
tider, var veien fra Värmland over Eda og Magnor til Christiania en av de
viktigste. På militært hold ble denne framrykningsveien vurdert som meget
viktig, og den inngikk derfor i flere forsvarsplaner.
Kongsvinger
Festning ble bygget på slutten 1600-tallet ved fergestedet over Glomma for å
sikre/ forsterke det eneste naturlige hinderet på denne veien fra Sverige mot
Christiania. Det første anlegget, Tråstad skanse (på gården Nordre Tråstads
grunn), ble etablert i 1657/58. I 1673/74 ble de første festningsverkene bygget
på det stedet der Kongsvinger Festning ligger i dag. Anlegget besto i hovedsak
av et firkantet murt tårn, omkranset av en mur med en tørr grav utenfor. Dette
anlegget ble kalt Vinger skanse.
Etter Gyldenløve-feiden (1675–79) ble
det satt i gang bygging av nye befestningsanlegg både langs kysten og ved
grensen mot Sverige. I 1681 approberte kong Christian V en plan for Kongsvinger
Festning, etter tegninger utarbeidet av generalkvartermester Johan Caspar von
Cicignon. Utgangspunktet for den nye festningen var den gamle Vinger skanse.
Byggearbeidene startet i 1681 og anleggsperioden ble avsluttet i 1689. Av
bygninger fra denne perioden står fortsatt kommandantboligen og bakeribygningen.
Festningen ble etablert med egen kommandant, oberstløytnant Georg Reichwein, og
garnison i 1682. Det opprinnelige navnet Vinger skanse ble som en følge av
utbyggingen forandret først til Vinger festning. I 1683 ble navnet ved kongelig
resolusjon fastsatt til Kongsvinger Festning.
På 1700-tallet skiftet festningsområdet utseende. Festningen med sin
uregelmessige stjerneform utgjorde fortsatt det sentrale anlegget, men på
festningen ble det nå reist bygninger som var høyere og mer dominerende enn de
tidligere. Bygningene som ble reist omkring midten av 1700-tallet var mindre
solide enn de eldste, og med sin høyde kunne de lett blitt skyteskiver for
kanoner. Disse nybyggene bidro til å endre festningens profil, samtidig som
festningen gikk fra å være en strategisk barokkfestning til å bli et militært
depotsted. Sentrale bygg oppført på 1700-tallet er blant annet arsenalet og den
nye kasernen. Mot slutten av århundret framsto festningen som godt skikket både
til forlegning av tropper og som sentraldepot for de militære avdelingene i Sør
Norge.
I tiden 1808 – 1814 hadde festningen sin storhetstid. Da kongeriket
Danmark-Norge i Napoleonstiden på ny ble involvert i strid med Sverige ble man
mer bevisst på at festningen kunne bli utsatt for angrep. Fra 1811–13 ble de tre
skansene «Se til høyre», «Prins Fredrik» og «Norske Løve» bygget. De ligger alle
tre vest for festningen. I krigstiden fra 1808–14 ble festningen tillagt stor
betydning, og den var bl.a. hovedforsyningsbase. I 1808 var besetningen på 900
mann, mens den i 1814 hadde økt til ca. 1200.
Kongsvinger befestninger var også sentral i forsvarsplanene mot Sverige i
1905. I forbindelse med urolighetene som resulterte i unionsoppløsningen, ble
det bygget to fort i nærheten av festningen, Vardåsen og Gullbekkåsen. Fra denne
tiden begynner man å snakke om Kongsvinger befestninger. Stridsanleggene i
Kongsvinger ble ikke demolert etter unionsoppløsningen som mange av de andre
grensebefestningene. I følge Karlstadforliket fikk Norge lov til å holde
befestningene vedlike, men ikke utvide dem.
Kongsvinger Festning
representerer en tilnærmet ubrutt militær tradisjon fra 1680-åren og frem til i
dag. Etter krigen er det Artilleriets befalsskole fram til 1959 og Akershus
Heimevernsdistrikt 04 (HV 04) som har hatt kommando på festningen. Etter at
Stortinget besluttet å nedlegge HV 04 med virkning fra sommeren 2005 er det kun
et kommandantskap på tre personer igjen av den militære tilstedeværelse.
Nasjonale Festningsverk er i dag representert på festningen ved
festningsforvalter og driftspersonell. Som forsvarsverk og kulturminne er
anlegget et av Hedmark fylkes viktigste.
